kan en risikovurdering lovlig ende på null tiltak, når faren er forutsigbar og konsekvensen i verste fall er at en arbeidstaker dør fordi ingen kan nå opp til kranoperatøren i tide?
Vi startet DownRight for å løse et problem som var forutsigbart og dessverre for flere operatører og pårørende har hatt døden til følge. Dette har vært et problem lenge før vi kom på banen. En tårnkranfører sitter alene, ofte langt over bakken og har som regel bare én vei ned: stigen.
Fungerer ikke den, finnes det i de fleste tilfeller ingen plan B. Det gjelder enten operatøren må komme seg ned selv, eller om vedkommende blir syk eller skadet og må reddes av andre.
Det er to forskjellige situasjoner, og de krever to forskjellige ting. Å komme seg ned selv handler om rømningsutstyr (EN 341).
Å bli reddet ut når man ikke kan hjelpe seg selv (for eksempel ved illebefinnende) handler om redningsutstyr (EN 1496). Det er også en stor fordel at det eksisterer en innøvd plan for hvem som faktisk utfører redningen og med hvilket utstyr.
Vi har bygget hele virksomheten rundt dette skillet, fordi det avgjør hva slags utstyr og hvilken opplæring som faktisk gir mening.
Avklaringen fra Arbeidstilsynet
Kranteknisk Forening publiserte nylig en avklaring fra Arbeidstilsynet om rømningsveier og beredskap i tårnkran. Vi er svært positive til at KTF løfter denne problemstillingen. Dette er en diskusjon bransjen trenger, og avklaringen rydder opp i et viktig skille: en rømningsvei etter arbeidsplassforskriften er ikke det samme som et beredskapstiltak. Personlig selvredningsutstyr regnes ikke som en rømningsvei i forskriftens forstand. Dette betyr ikke at det ikke er et behov.
Samtidig mener vi at avklaringen åpner for flere spørsmål vi ønsker svar på. Det første handler om hvordan budskapet lander ute i bransjen. Slik avklaringen gjengis, fremstår anskaffelse av selvredningsutstyr som noe virksomheten gjør «der den, basert på egen risikovurdering, finner behov for ytterligere tiltak». I praksis kan dette leses som at slikt utstyr er helt valgfritt slik at arbeidsgiver da kan risikovurdere seg bort fra å ha noen som helst plan for å få en forulykket operatør ned i live.
Det er denne lesningen vi mener fortjener en grundigere avklaring. Ikke fordi vi tror Arbeidstilsynet har sagt at det er frivillig, men fordi formuleringen åpner for å bli forstått slik.
Wolffkran Norge har risikovurdert alle sine tårnkraner til å skulle ha rømningsutstyr for tårnkranførere og alle som til en hver tid kan befinne seg oppe i en tårnkran. Dette er helt uavhengig av arbeidsgiver, prosjekt eller kranhøyde. Ingen andre tårnkranleverandører eller entreprenører i Norge har oss bekjent gjort den samme overordnede risikovurderingen.
Vi har en kommersiell interesse. Spørsmålet står likevel.
La oss være ærlige om vårt eget ståsted. DownRight leier ut og selger utstyr og kurs for nettopp dette. Vi tjener på at flere kraner får en reell rømnings- og redningsløsning. Det skal deg som leser vite.
Men spørsmålet vi reiser er ikke avhengig av at det gagner oss. Det handler om noe enklere: kan en risikovurdering lovlig ende på null tiltak, når faren er forutsigbar og konsekvensen i verste fall er at en arbeidstaker dør fordi ingen kan nå opp til kranoperatøren i tide? Det er et spørsmål om hvor bunnen i regelverket går, ikke om hvem som selger hva.
Derfor har vi sendt en formell henvendelse til Arbeidstilsynet og bedt om skriftlig avklaring. Henvendelsen er holdt nøytral og uten produktomtale, fordi svaret skal kunne deles med hele bransjen.
Dette har vi bedt om svar på
Henvendelsen tar utgangspunkt i tårnkran og settet av regelverk som faktisk gjelder. Hovedpunktene er:
Finnes det et nedre nivå for aksept av risiko?
Vi som lever av å være instruktører og daglig jobber med HMS har en klar oppfattning av at arbeidsmiljøloven er laget med den hensikt å verne om livet og helsen til alle arbeidstakere. Da blir det naturlig å stille spørsmålet om da en risikovurdering lovlig kan konkludere med at ingen rømnings- eller redningstiltak er nødvendige, når hendelsen er forutsigbar, har skjedd før og konsekvensen er død? Dette finnes det flere historiske eksemper på, også i Norge. Finnes det et punkt der «ingen plan» ikke lenger er et lovlig svar?
Redning av en syk eller skadet fører
KTF standarden som er selve bransjestandarden for kran og løft, setter også krav til at «Plan for førstehjelp og evakuering av skadet eller syk kranfører må utarbeides» i punkt 5.3. Dette betyr at hvis en bedrift skal følge KTF-standarden fullt ut, så er dette et punkt som også må oppfylles.
Akutt sykdom eller skade i arbeidstiden er en risiko som gjelder alle arbeidstakere, og dermed også tårnkranførere. Effektiv ekstern redning er ofte ikke et reelt alternativ. En typisk stigebil til en brann- og redningsetat har en arbeidshøyde på ca 30 meter. Tårnkraner opererer normalt høyere enn dette, og enkelte nærmer seg 200 meter. Tauredningsgrupper finnes i de største byene, men ikke overalt i distriktene. Når ekstern hjelp ikke kan nå opp i tide, hva krever da av arbeidsgiverplikten til å kunne besørge et fullt forsvarlig arbeidsmiljø? Dette da sett i sammenheng med kravet i internkontrollforskriften om å iverksette tiltak, ikke bare vurdere risiko.
Maskinforskriften og veien ut
I Maskinforskriften § 18 vedlegg I omhandler punkt 1.1.7 kravene til betjeningsplassen (arbeidsstasjonen). Formålet er å sikre at føreren er beskyttet mot helseskader og farlige situasjoner. Hvis maskinen opererer i eller skaper et farlig miljø, må det settes inn tilstrekkelige sikringstiltak. Utgangen fra betjeningsplassen skal gi mulighet for rask rømning. Hvis forholdene krever det, skal det også finnes en nødutgang i en annen retning.
De fleste tårnkraner har bare stigen og mye mer krevende forhold enn for eksempel en mobilkran hvor det er mulig å rømme ut frontruta. Maskiner som oppfyller kravene i maskinforskriften kan smykke seg med et CE merke, som er produsentenes egenerklæring på at maskinene oppfyller alle relevante lovkrav.
Hvem har ansvaret når maskinprodusenten hverken har beskrevet løsning i manualen og heller ikke løser dette konstruktivt?
Når kranen da allerede er i drift, vil dette ansvaret for at operatøren har en løsning da falle på noen andre? En tidligere uttalelse vi har fått av Arbeidstilsynet tyder på at både arbeidsgiver og tårnkranleverandør har et felles ansvar.
Gjelder kravet om rømnings- og redningsutstyr for tårnkran?
Arbeidsplassforskriften gjelder for alle faste og midlertidige arbeidsplasser. En kranhytte der det utføres arbeid er en arbeidsplass. Kravet om rømnings- og redningsutstyr retter seg mot arbeidsgivers plikt på arbeidsplassen, ikke mot maskinens konstruksjon, og kan derfor etter vår vurdering ikke forsvinne bare fordi kranen er CE-merket.
Nødetatene som eneste plan?
Mange legger til grunn at å ringe 110 er redningsplanen. Vår forståelse etter samtaler med flere fagpersoner i redningsetatene er at nødetatenes primæroppgave er å assistere arbeidsgivers egen beredskap, ikke å erstatte den. Er en plan som utelukkende hviler på nødetatene forsvarlig og lovlig, gitt høydebegrensningene til stigebilen og mangel på tauredningskompetanse og utstyr i distriktene nevnt over?
Service og ansvarsfordeling
De som monterer, demonterer og vedlikeholder kraner arbeider i høyden. Hvem har ansvaret for redningsberedskap når servicefirmaet er ett selskap og den som disponerer kranen et annet? Montører og reperatører jobber også ofte alene i høyden, langt vekk fra hovedkontorene.
Hvorfor dette betyr noe
Vi mener forskjellen mellom å overleve og ikke overleve en hendelse i tårnkranhøyde ofte avgjøres lenge før hendelsen. Dette beror på om noen har bestemt seg for at en plan skal finnes og øves på. Et regelverk som leses som «valgfritt» gir for stort rom til å la være. Det er derfor vi også i over 3 år har jobbet for en felles bransjestandard.
Vi venter på Arbeidstilsynets svar, og vi deler det når det kommer.
Inntil da er oppfordringen vår enkel: ikke vent på at noen forteller deg at du må. Se på din egen kran, og spør om dere faktisk har en plan for å få føreren ned, uansett hva som skjer.
DownRight AS
